Det store, stygge savnet.

Hvordan kan man savne noe som aldri har eksistert? Noe man aldri har fysisk følt på, noe man aldri har hørt. Hvorfor skal man savne noe man ikke er sikker på at man noen gang kan få, men som man så uhyrelig mye vil ha og trenger? Det føles galt å ønske seg det, det er liksom ikke helt lov. Man er alt for ung når man er sytten. Selv om man nærmer seg atten, man er alt for ung. Så ung, så ung. Man leser om det, man hører og ser det, man får et innblikk i hvordan det føles, og man vil så gjerne føle det selv; hvordan det er å bære rundt på et barn... Det finnes så alt for mange fordommer der ute, mot unge mødre og deres barn. Mot ferdrene til barna som enten er like unge eller alt for gamle, vel, man er ikke for ung eller for gammel til å elske. Jeg skjønner godt det at man ikke skal sette et barn til verden når man ikke har økonomisk trygghet og slikt, men hva om det skulle skje? Hva om man skulle oppleve å bli gravid, å føle barnet sitt bevege seg inne i deg, hva da? 

Til de som har tatt seg tid til å lese hele dette innlegget og fortsatt leser, dere skal vite at jeg ikke er gravid og at jeg heller ikke har noen planer om å bli det i nærmeste fremtid, men det er slik jeg føler det. Men i stedet for å være etterpåklok etter at man har fått seg er barn så prøver jeg så godt jeg kan å vente, vente og vente litt lenger. Jeg synes jeg klarer meg ganske bra, i grunn. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits