Det store, stygge savnet.

Hvordan kan man savne noe som aldri har eksistert? Noe man aldri har fysisk flt p, noe man aldri har hrt. Hvorfor skal man savne noe man ikke er sikker p at man noen gang kan f, men som man s uhyrelig mye vil ha og trenger? Det fles galt nske seg det, det er liksom ikke helt lov. Man er alt for ung nr man er sytten. Selv om man nrmer seg atten, man er alt for ung. S ung, s ung. Man leser om det, man hrer og ser det, man fr et innblikk i hvordan det fles, og man vil s gjerne fle det selv; hvordan det er bre rundt p et barn... Det finnes s alt for mange fordommer der ute, mot unge mdre og deres barn. Mot ferdrene til barna som enten er like unge eller alt for gamle, vel, man er ikke for ung eller for gammel til elske. Jeg skjnner godt det at man ikke skal sette et barn til verden nr man ikke har konomisk trygghet og slikt, men hva om det skulle skje? Hva om man skulle oppleve bli gravid, fle barnet sitt bevege seg inne i deg, hva da?

Til de som har tatt seg tid til lese hele dette innlegget og fortsatt leser, dere skal vite at jeg ikke er gravid og at jeg heller ikke har noen planer om bli det i nrmeste fremtid, men det er slik jeg fler det. Men i stedet for vre etterpklok etter at man har ftt seg er barn s prver jeg s godt jeg kan vente, vente og vente litt lenger. Jeg synes jeg klarer meg ganske bra, i grunn.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits